Eldreombodet ber myndigheitene om å satse langt sterkare på å ivareta den psykiske helsa til eldre. Psykisk uhelse må ikkje bli oppfatta som ein forventa og naturleg del av aldringa. Retten til lik helsehjelp er ikkje reell for eldre som opplever at psykisk liding i den siste delen av livet ikkje blir behandla.
Eldreombodet ser fram til ein ny opptrappingsplan for psykisk helse, og vi takkar for høvet til å gi våre innspel i dette viktige arbeidet.
Det psykiske helsearbeidet må vare livet ut
Vi forventar at heile livsløpet blir inkludert i opptrappingsplanen. Alle fasane i livet må få sine utfordringsbilde løfta fram i planen – og utfordringane må møtast med styrka offentlege tenester.
Arbeidet for god folkehelse må starte ved fødselen og halde fram med førebyggande tiltak gjennom heile livet. Alderdomen varer for mange i fleire tiår, og både folkehelsearbeidet og det psykiske helsearbeidet må vare livet ut. For mange innbyggarar handlar dette om gode val og levevanar, for andre må det offentlege ha tiltak.
Den offentlege innsatsen må dreie seg om å
- fortsette tiltak og behandling for personar som tar med seg si psykiske uhelse inn i alderdomen
- førebygge psykisk uhelse i eldre år
- identifisere og gi psykisk helsehjelp ved nyoppstått psykisk uhelse hos eldre
Viktig for den enkelte og for samfunnet
Den offentlege innsatsen for å betre den psykiske helsa i alderdomen er først og fremst viktig av omsyn til det enkelte eldre mennesket. I tillegg vil god psykisk helse blant eldre hjelpe samfunnet til å møte ei framtid der det blir stadig fleire pensjonistar i forhold til yrkesaktive. Denne befolkningsutviklinga blir lettare å handtere dersom vi førebygger psykisk uhelse blant eldre.
Vil vil peike på tre utfordringar som opptrappingsplanen må bidra sterkt til å løyse – med tiltak:
- Det manglar kunnskap og kompetanse om eldres psykisk helse. Denne må aukast i alle helseutdanningar.
- Kapasiteten og tilbodet i den psykiske helsehjelpa for eldre er sviktande. Lova set krav om lik rett til behandling, både i kommune- og spesialisthelsetenesta må difor kapasiteten aukast.
- Det er manglande samanheng og samhandling i dei psykiske helsetenestene for eldre.
Utfordring 1: Mangel på kunnskap og kompetanse om eldre og aldring
Førekomsten av psykiske lidingar i eldre leveår er høg. Eldre har ofte samansette utfordringsbilde og lågare kapasitet til å handtere utfordringane enn det yngre har. Både biologiske, psykologiske og psykososiale faktorar bidrar til dei psykiske lidingane blant eldre.
Med høgare levealder utgjer eldre ein stadig større del av befolkninga. Utviklinga gjer også at åra med sjukdom og lidingar potensielt blir fleire. Samstundes gjer auka livslengde at talet på personar med demens aukar. Det vil krevje mykje å legge til rette for både alders- og demensvenlege helse- og omsorgstenester.
Helsedirektoratets anbefaling til helsepersonell i møte med eldre er å ta omsyn til både somatisk og psykisk helse, kognitiv funksjon, sosial situasjon og bruk av legemiddel. Alt dette skal vurderast når ein tar til med å diagnostisere og greie ut psykisk liding hos eldre. Ved mistanke om ei psykisk liding skal tilstanden følgast opp aktivt og ikkje berre bli oppfatta som ein del av aldringa i seg sjølv.
Med aukande alder stig risikoen for å få kroniske sjukdomar, få nedsett funksjonsevne og bli skrøpeleg. I Noreg, som i ei rekke andre land, har talet på eldre og delen av eldre i befolkninga auka jamt. Kva helse og funksjon eldre har, vil bli stadig viktigare i eit folkehelseperspektiv. Både i det førebyggande folkehelsearbeidet, den kommunal helsetenesteoppfølginga, i den akuttmedisinske behandlingskjeda og i det psykisk helsevernet må kompetansen og kapasiteten aukast.
Eldreomsorg handlar også om pårørandeomsorg. Kvar eldre person har i gjennomsnitt fire nære pårørande. Dei treng å møte eit helsevesen som tar dei med på råd og lar dei medverke med sin kunnskap om den eldre. Her har vi eit lovverk som er tydeleg i skrift, men sviktande i praksis, jamfør pasient- og brukarrettslova.
Tryggleik er ein grunnleggande verdi i det norske samfunnet. Overgrep og vald mot eldre er underrapportert og ofte skjult. Mellom sju og ni prosent av eldre heimebuande over 65 år har blitt utsette for vald og overgrep. Det viser tal frå Nasjonalt kunnskapssenter om vald og traumatisk stress.
Vald mot eldre dreier seg ikkje berre om fysisk vald, men også om psykisk vald og truslar. Åstaden er ofte heimen til offeret. Overgriparen er som regel nokon som står offeret nær. Det gjer at den eldre føler seg svært utrygg. Det er viktig å spreie kunnskap om vald i nære relasjonar og korleis helse- og omsorgstenestene skal handtere dette. Ei trygg meldeordning som TryggEst må byggast ut og gjerast kjend i alle kommunane.
Tre viktige tiltak for å løyse denne utfordringa:
- Styrk kompetansen om eldre og aldring i heile behandlingskjeda innanfor både somatikk og psykisk helsearbeid.
- Gi eldre og deira pårørande informasjon og medverknad i tråd med pasient- og brukarrettslova.
- Styrk eldre sitt vern mot vald.
Utfordring 2: Sviktande tilbod og kapasitet
Vi lever lenger og delen av eldre i befolkninga vil auke kraftig dei neste tiåra. Både eldre sjølve, deira pårørande og fagmiljøa ser at hjelpetilbodet til eldre i dag ikkje møter behova.
Eit teikn på det er at utslitne pårørande blir viste til behandling i spesialisthelsetenesta på grunn av påkjenningane dei har med høg omsorgsbyrde og manglande oppfølging frå helse- og omsorgstenesta.
Det er behov for ei kraftig styrking av dei ulike helsetilboda for å ruste eldreomsorga for framtida. Denne opptrappinga ligg bakpå. I tillegg er der fleire hol i tilbodet som blir gitt – spesielt innanfor psykisk helse for eldre.
Psykisk uhelse kan vere etablert tidleg i vaksenlivet og følge den eldre inn i alderdomen. Men dei psykiske lidingane kan også oppstå hos eldre som tidlegare i livet har hatt ei god psykisk helse. Lova seier at alle har lik rett på helsehjelp. I praksis møter eldre ei form for øvre aldersgrense for psykisk helsehjelp.
Dei fleste norske sjukeheimar har mangelfull spesialkompetanse på psykisk helse, men kommunane kan ha psykiske helseteam som bistår dei yngre innbyggarane med ulike tilbod.
Denne forskjellen må jamnast ut, og psykiske helseteam må få auka ressursar og kompetanse om psykisk helse hos eldre, slik at dei kan trå over dørstokkane til sjukeheimane. Psykisk uhelse må ikkje bli oppfatta som ein forventa og naturleg del av aldringa.
Alle eldre må få vere trygge på at dei vil få den helsehjelpa og omsorga dei treng, også uavhengig av kva legning dei har. Det er svært bekymringsfullt at mange skeive eldre fryktar å få dårlegare eldreomsorg dersom dei er opne om legninga si. Forsking viser at skeive eldre ofte ventar lenger enn andre eldre med å be om hjelp når dei får helseplager. Det aukar faren for å ikkje få nødvendig helsehjelp i tide.
Personar som gjennom vaksenlivet har levd ope som skeive, vel i nokre høve å skjule legninga si når dei blir eldre – i frykt for at dei ikkje vil bli møtt på ein god måte når dei treng helsehjelp og omsorg. Helse- og omsorgstenestene overalt har dermed ei svært viktig oppgåve i å gjere folk trygge på at alle har lik tilgang til hjelp og omsorg.
Tre viktige tiltak for å løyse denne utfordringa:
- Sikre eldre tilgang på psykisk helsehjelp uavhengig av alder og funksjonsnivå.
- Styrk kompetansen på eldre si psykiske helse gjennom utdanning, vidareutdanning og fleire stillingsheimlar i eldreomsorga. Sats på eldrepsykologi som spesialisering for psykologar.
- Auk kompetansen i heile omsorgstenesta om skeiv aldring.
Utfordring 3: Dårleg samanheng og samhandling
Det er viktig med sikre og trygge overgangar mellom dei ulike omsorgsnivåa eldre møter i både kortare og langvarige sjukdomsforløp. Dette gjeld både internt mellom dei ulike tilboda og omsorgsnivåa i kommunane og mellom kommune- og spesialisthelsetenestene.
Her spelar fastlegane og tilsynslegane ei nøkkelrolle. Samtidig er kontinuiteten og kompetansen blant anna helsepersonell og ulike fagteam også avgjerande for den helsehjelpa eldre mottar. Auka kompetanse i kommunane må følgast opp med at kapasiteten blir styrka i spesialisthelsetenesta.
For eldre som ofte har ein lang veg inn til spesialisthelsetenesta, på grunn av reiseavstanden og funksjonsnivået til den enkelte, er det viktig at helsehjelpa blir gitt der pasienten er. For ein skrøpeleg person er det å måtte reise langt ei belastning både fysisk og kognitivt. Ofte vil det i seg sjølv verke negativt inn på kvaliteten og resultatet av konsultasjonen.
Eldreombodet møter mange eldre og pårørande som erfarer at føresegnene i pasient- og brukarrettslova om medverknad og informasjon ofte blir brotne. Dei får ikkje tilstrekkeleg informasjon, og dei får ikkje høve til å medverke når det blir vurdert og bestemt kva helsehjelp den eldre skal få.
Tre viktige tiltak for å løyse denne utfordringa:
- Auk samhandlinga mellom kommune- og spesialisthelsetenestene.
- Styrk og auk spesialisthelsetenesta si ambulerande polikliniske teneste, slik at eldre kan få helsehjelp frå spesialisthelsetenesta der dei bur.
- Sats på alderspsykiatri og eldrepsykologi for framtida, både med fleire senger i sjukehusa og med ambulant poliklinisk oppfølging der pasienten bur.